Stisykling for dummies

«Stisykling? Hva i all verden er det?» Med dette utgangspunktet ble jeg med på en sykkeltur som ikke kan måle seg med noe jeg har opplevd tidligere.

Tåken ligger tykk over Heimdalsheia og Gautefallheia. Men det er varmt; det er ikke så farlig om det regner litt. Naturen er magisk, tåken skaper en trolsk stemning. Bevæpnet med solide hjelmer og sykler med fjæring herfra til evigheten (dumping heter det, får jeg forklart) og feite, myke dekk, er vi klare til å forsere det som måtte dukke opp av hindre på de kuperte stiene og regnglatte svabergene.

Skjønt: Klar og klar. Jeg hadde ikke trodd at stisykling var noe jeg kom til å gi meg i kast med, med det første. Men deler av sykkelfølget er proffe, de instruerer, monterer sykler og stiller inn sykkelseter. Jeg forstår at dette er noe jeg kan mestre, om jeg bare følger noen enkle triks: rompa så langt bak som mulig når det går nedover, og vekten så langt frem som mulig, når vi klatrer.

Det kan jeg klare. Har du først lært å sykle, glemmer du det aldri. Med stisykling har du bare flyttet underlaget fra asfalt til sti.

«Ha fokus på stien; ikke sitt i egne tanker.
La kroppen bevege seg med sykkelen over hindrene.
Ha setet litt lavere enn når du til vanlig sykler på vei.
Du skal ha en liten knekk i foten når pedalen er under tåballen.»

Jeg er klar.
Vi begynner med en bratt oppoverbakke. Jeg triller sykkelen oppover. Halve reisefølget suser oppover på to hjul. Jeg er imponert. «Dette er jo som tivoli for voksne,» kommer det fra en av sprekingene. «Kanskje med litt flere krav til forkunnskaper,» protesterer jeg, inni meg.

Men så åpner landskapet seg foran oss. Glatte granittsvaberg så langt øyet rekker. Som å være på en enorm øy ute i havgapet. Lukten av fuktig mose og frodig lyng pirrer luktesansene.

Jeg setter meg opp i sykkelsetet. Oi! Snakk om dumping, ja. Plutselig forstår jeg hvor begrepet kommer fra. Jeg sitter på en dumphuske. Fjæringen og de myke dekkene gjør at jeg nesten ikke merker røttene og steinene jeg ruller over. Jeg får sommerfugler i magen og kjenner at jeg er på vei inn i en tilstand der det ikke finnes annet enn naturen og meg. Alle sanser er spisset, alt annet forsvinner og blir uvesentlig.

Med på turen er stisyklistveteranen Per Kveim. Når han ikke driver med stisykling, gjør han en kjempeinnsats for å tilrettelegge stiene på heia for sykling. I dag tar han oss med fra Heivassvegen til Breivatn, over Breivassåsen og tilbake til Bjønntjønn. Undertegnede er med på gode to tredeler av løypa, som har fått tre poter på en ferdighetsskala fra én til fem poter. Det er Telemark Adventure som har satt stisyklingen på Gautefall i system. På sikt har de to innehaverne, Sverre XXX og Espen XXX, planer om å arrangere sykkelturer for alt fra småbarnsfamilier til proffer, over gautefallheiene.

Men tilbake til Per Kveim: Han forteller at god tilrettelegging forebygger konflikter mellom fotvandrere og syklister. Det er satt opp stolper  som markerer at det finnes både turgåere og syklister i området, noe som reduserer konfliktnivået ved å gjøre de to brukergruppene mer oppmerksomme på hverandre.
– Da jeg først begynte å sykle rundt her, følte jeg meg litt som Robinson Crusoe, forteller Kveim. – Men i dag er det mange som har gitt seg i kast med stisykling. Det øker behovet for tilrettelegging. Og dessuten behovet for å beskytte naturen.

Sykkelteknisk er det også viktig å gi et bidrag for å skåne naturen, forstår jeg. Slitasjen på stiene blir mindre når trykket fordeles jevnt på for- og bakbrems ved nedbremsing. Og når det er vått, lønner det seg å bremse bare med bakbremsen. Da lages det ikke spor som ødelegger underlaget.

Klopping er også en metode Kveim har tatt i bruk. Klopper er små gangbroer av stokker som er lagt over myrer og vått lende. Det tar ikke lang tid før det går opp for meg at de byr på litt av en utfordring. Ikke bare gjelder det å treffe kloppen (#denfølelsen når du treffer kloppen), men du må også balansere sykkelen på den forholdsvis smale gangbroen til du er over på den andre siden. Adrenalinet pumper i årene. Det er skikkelig, skikkelig gøy å ha full kontroll over kloppene.

Men Kveim har ikke bare laget gode klopper på stiene, der det er størst behov for det på grunn av manglende drenering i landskapet. Han har også bygget hengebroer – fascinerende hengebroer over kløfter og juv som gjør landskapet fremkommelig og setter en ekstra spiss på opplevelsen i sykkelsetet.

– Yeah!, ljomer det gjennom skogen da fortroppen, som har forsvunnet ut av synsfeltet til oss i baktroppen, kommer frem til den første hengebroen . Og der ligger den. Som et vakkert monument i tre og metall i det disige landskapet. Jeg får hjertebank og kjenner at det bobler i blodet. Skal jeg gå for det? Eller skal jeg trille sykkelen over, være feig i alles påsyn?

Jeg går for det første. Samler mot. Rekognoserer. Hengebroen er ikke helt som forventet. Den skrår bratt nedover og opp igjen på den andre siden. Treverket er sleipt og glatt.

Jeg tar sats …
Og klarer meg nesten over. Har ikke nok fart til å komme opp på andre siden, men blir tatt godt imot av hjelpende hender. Jeg koker over, kjenner latteren boble og blodet bruse. For et kick! Jeg klarte det! Det føles som om jeg har sittet i førervognen på en ellevill berg-og-dalbane.

Til meg å være, har jeg vært kjempetøff. Jeg er glad i å sykle og har erfaring med seiling, men du vil aldri se meg hoppe i fallskjerm eller drive med strikkhopping. Jeg tenker at dette er det nærmeste jeg noensinne vil komme noe som ligner på adrenalinsport. Kanskje det ikke engang kvalifiserer som en adrenalinsport? Det betyr ingenting, jeg har aldri opplevd noe lignende.

Stisykling er både en fysisk og psykisk utfordring, Det er morsomt å komme seg over hindre, opp og ned en bratt kneik. Ikke minst er det spennende å måtte stole på sin egen balanse. Stisykling er sikkert noe for alle, men man må prøve seg litt frem. På Gautefall finnes det løyper tilrettelagt for alle ferdighetsnivåer. Om du vil, kan du sykle helt til Gjærstad. Alt du trenger er en terrengsykkel.