'Pestas hus'

Om

'Pestas hus' eller 'Plasshytta' som den også blir kaldt ligger på vakre Skåtøy, bare 10 minutters fergetur fra Kragerø sentrum.

Det er fint å gå fra fergeleiet på Skåtøy til 'Pestas hus', og herfra kan du gå videre på fine stier frem til du kommer ut igjen på hovedveien ikke langt fra Skåtøy kafe. (Kart finner du her)

Hvem var så 'Pesta' som skal ha bodd i dette huset?

Kunstneren Theodor Kittelsen ble født i Kragerø, og hans barndomshjem Kittelsenhuset er i dag et museum. Kittelsen bodde i Kragerø sine første leveår, og da han var nygift leide han et hus på Skåtøy der han og hans kone Inga fikk sitt første barn. Huset han bodde i på Skåtøy finnes fortsatt i dag, men er i privat eie.

Pesta er generelt beskrevet som en 'personifisering' av svartedauden i norsk folketro. En gammel og gråblek kjerring mked svarte øyne som brakte sykdom med seg fra gård til gård. Hun bar på en sopelime og en rive, og der 'Pesta' feide med sopelimen kom alle tl å dø, mens hvis hun brukte riven ville noen overleve.

I boken 'Folk og trold, minder og drømme' forteller Theodor Kittelsen bl.a. om hans tid på Skåtøy. Her møtte han en dame som var 'verre en selveste Pesta' og dermed fikk hun dette kallenavnet og var inspirasjonen for Kittelsens mange Pesta illustrasjoner.

En dag fulgte han etter henne for å se hvor hun bodde, og dette skal ha vært i 'Pestas hus' som fortsatt er der i dag, midt inne i skogen men med en sti som går rett forbi. 

Her er et utdrag fra boken (med delvis modernifisert språk);

Det var en midtvinterdag, men så varm og mild, som om det var i mai. Sne fantes det ikke spor av. Hasselen hang full av utsprungne rakler så det gule støvet drysset, og siljen stod sprettende, full av gåsunger.

Jeg gikk i haven og grov i det brune løvet etter blåveisknopper: så kom en kjerring med stokk og spann labbende oppover den krokete bakken.

‘Det er et herrens vær i dag’ sa hun.

‘Ja deilig vær’ svarte jeg.

‘Ja et velsignet vær’ gjentok hun; ‘men det er ikke sunt sånt et vær, for det ligger sykdom i luften. – Så det var de nye folkene, som skulle bo her nå?’ Og så kom en lang fritte med mange spørsmål og krinkelkroker. – Hun var liten, mager og kroket, ansiktet gulgrønt med sorte prikker. Øynene skjelte, var mørke og urolige og lå dypt i skallen. Rett som det var, kom det et uhyggelig, ondskapsfullt blink i dem, og så virret de om til alle kanter, så det var umulig å få tak på dem. Hodet rokket opp og ned. Munnen løp rapt,- skarp og bitter. Hver dag kom hun forbi med blikkspannet og stokken. Jeg merket at hun hadde inderlig lyst til å kjevle, og stadig ble hun verre: ‘Det er et herrens vær i dag’, og de onde øynene glimtet: ‘Vent du far, kan jeg ikke få giften i deg i dag, har jeg tid til å komme igjen, jeg’. Jeg gjorde meg blid som en lerke og vred meg unna; men hun ville kjevle og gav seg ikke. – Hun er verre enn selveste pesta, tenkte jeg, og så fikk hun navnet.